Hjem | Foreningen les

Hjem/Aktuelt/

Generasjon korona

Intervju

1. januar

2022

Faktafyk

2022

Generasjon korona

Thomas Kleiven

«Dystert», «ensomt» og «angstfylt». Men også «et fint avbrekk» og «deilig med alenetid». De unge opplevde pandemien på ulikt vis.

Lasse Lønnebotn

Forfatter

Lytt til teksten som lydklipp:

Foreningen !les · Generasjon Korona

Thea Morthensen er 18 år, bor i Lommedalen i Bærum og går i 3. klasse på Kristelig gymnasium i Oslo.

Å være ung kan være vanskelig nok i en vanlig hverdag, med stress, forventninger og en usikkerhet om hvem du er – og om du er god nok. Men da koronapandemien slo inn i mars 2020, ble hverdagen snudd på hodet. Ingen fritidsaktiviteter, ingen skole, ingen hjemmebesøk – ingenting var lov, i uke etter uke, måned etter måned. Først etter 1,5 år – 562 dager – åpnet samfunnet igjen. Da var 12. mars 2020 blitt til 25. september 2021.

Hvordan hadde de unge det i denne tiden? Hva var verst? Hva var overraskende? Hvordan fikset de livet sitt – uten å kunne klemme noen? Uten å gå på skolen, være på trening eller ta en fest?

Noe vet vi: Undersøkelsen «Ungdom under korona» fra OsloMet fastslår at ungdom i Norge var mer ensomme og bekymret enn før. Men de hadde det også bedre enn fryktet. Den psykiske belastningen var mindre enn forventet, og mange sier at de fikk mer tid med familien og opplevde mindre stress.

Samtidig viser en annen undersøkelse, «Oslo-ungdom i koronatiden», at unge i hovedstaden hadde det spesielt vanskelig. De var mer ensomme, ulykkelige og deprimerte enn unge på bygda. De var mer borte fra fritidsaktiviteter og kranglet mer med familiemedlemmer. Flertallet i Oslo sier at livet ble verre under pandemien. Men hva sier de unge selv? Hva er de personlige historiene, i by og bygd?

Slik opplevde fire ungdommer tiden under pandemien:

"JEG GLEMTE Å VÆRE ET BARN"
Dagene pleide å gå i et bankende kjør. Først skole, så hjem, spise en rask brødskive, ut på alpintrening og kanskje et møte i Unge Høyre eller vennetreff, før en ny dag ventet. Thea Mortensen tenkte ikke over at dagene var travle, for dette var livet slik hun kjente det. Men én ting visste hun: Hun likte alt som skjedde. Hun følte seg levende, fri, aktiv, engasjert.

Så kom 12. mars 2020. Dagen da alt endret seg.

VENTEIDEN I ISOLASJON: Kalenderen var full, dagene var travle. Så stoppet alt. – Uvissheten over hvor lenge det skulle vare, var noe av det verste, sier Thea Mortensen.

Vi møter henne i skolegården på Kristelig Gymnasium (KG), rett ved Bislett i Oslo sentrum. Hun er kledd i tjukk vinterkåpe, noen meter lenger bort haster medelevene inn og ut av skoledørene. Normal skoleaktivitet er gjenopptatt, ett og et halvt år etter at alt stengte ned. For Thea ble nedstengningen en vanskelig tid.

– Etter som ukene gikk, føltes det som om jeg skulle bli gal. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv. Jeg ble mentalt sliten og hadde problemer med å konsentrere meg.

Hun ser ned i bakken.

– Jeg har alltid vært glad i rutiner, vært selvstendig og likt å være sosial. Så ble alt uforutsigbart og slitsomt, og jeg kunne ikke være sammen med venner. Det var utrolig tøft.

Sommeren 2021, etter å ha levd i isolasjon i mer enn ett år, skrev hun et innlegg på Jeune.no, et nettsted for unge: «Jeg er redd jeg har glemt å leve årene som barn slik jeg burde», var tittelen. «Vi er så opptatt av å komme oss ut av denne perioden, og ser fram til en tid der vi ikke lenger trenger å sitte hjemme foran skjermen, at vi fort ser flere år fram i tid», fortsatte hun.

– Da jeg ble sittende hjemme og stirre ut av vinduet, tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre når pandemien var over. Jeg planla å studere i utlandet og lurte på når voksenlivet skulle begynne. Jeg glemte å leve som en 17-åring.

Uvissheten var det tyngste. Hvor lenge skal pandemien vare? Når kan vi leve normalt igjen? En angstreaksjon kom krypende hos henne.

– Jeg har alltid gjort det bra på skolen, men da pandemien trakk ut, klarte jeg ikke å gjøre skolearbeidet. Motivasjonen var borte, og det gikk ut over karakterene. Når jeg var ferdig med Teams-møtet med klassen, fikk jeg meg ikke til å gjøre leksene.

– Hva savnet du mest i denne tiden?
– Det å ha en vanlig hverdag. Jeg trenger å komme meg opp om morgenen, re opp sengen, sitte på bussen til byen og komme i gang med dagen. Og jeg savnet å være rundt andre mennesker. Selv om jeg er glad i dem hjemme, ble jeg lei av å være sammen med dem hele tiden.

– Var det noe som ble bedre?
– Jeg begynte å strikke, og det ble en liten glede. Jeg strikket utallige gensere. Og jeg åpnet meg mer opp og snakket med vennene mine om hvordan jeg hadde det. Jeg er vanligvis ikke den som deler følelser.

Ofte ble hun liggende i sengen etter at vekkeklokken ringte. Hjemmeskolen på Teams ble gjennomført i pysjen, alltid med kameraet av. Hun la planer om å trene i løpet av dagen, men lot ofte være. Kostholdet ble dårligere, hun gikk opp i vekt og kjedet seg. Fra vinduet hjemme i Bærum så hun elever gå på skolen som normalt, mens hun selv måtte bli hjemme fordi tiltakene i Oslo var strengere. «Valgte jeg feil skole?» tenkte hun da.

– Den tiden sitter i meg ennå. Jeg føler meg mer skjør og svak og er blitt redd for å feile. Jeg overtenker og stresser. Mamma og pappa sier det samme.

Planen etter videregående er å studere statsvitenskap i London, hun håper å komme inn på King’s College London fra høsten 2022. Hun er nestleder i Unge Høyre i Bærum, og målet er en dag å bli statsminister.

– Jeg har lenge visst hva målet er. Jeg vil først bli folkevalgt politiker, kanskje gå aspirantkurset i Utenriksdepartementet og deretter jobbe som diplomat. Men etter pandemien er alt mer uvisst. Jeg merker forventningene om at jeg skal lykkes, fra meg selv og andre. Men det er blitt mer krevende å oppfylle min oppgave i livet. Selvbildet er dårligere, og jeg er ikke like sterk psykisk.

– Hvor lenge tror du det vil sitte i deg?
– Nå som hverdagen er tilbake, kommer motivasjonen og arbeidsgleden igjen. Men jeg lurer fremdeles på om jeg er god nok. Jeg ble valgt til nestleder i Unge Høyre i Bærum i løpet av pandemien – det var en opptur.

Lars Andreas Granli er 19 år, bor i Øra i Østfold og går i 2. klasse på Landbrukslinja ved Kalnes videregående skole i Sarpsborg.

"DEILIG Å FÅ MER TID FOR MEG SJØL"

[caption id="attachment_4720" align="alignright" width="333"] Lars Andreas Granli er 19 år, bor i Øra i Østfold og går i 2. klasse på Landbrukslinja ved Kalnes videregående skole i Sarpsborg.[/caption]

Verden var i kaos, Norge var nedstengt, og mediene fortalte om hvor ille alt var. Men i den lille bygda Ørje satt en ung mann og så lyst på livet.

– Da alt stengte ned, var det rart. Men jeg ble ikke redd. Jeg tenkte: «Jeg får gjøre det beste ut av det», sier Lars Andreas Granli.

Han er kledd i grønn genser og sitter i et hvitt, Änglagård-aktig hus i god avstand til hovedveien. Huset er som et tempel, dagslyset strømmer gjennom vinduene, og ikke en lyd er å høre. En katt ligger og sover i en stol. Her bor Lars Andreas sammen med sine fosterforeldre.

– Da pandemien brøt ut, var det deilig å få mer tid til meg sjøl. Jeg liker å være sosial, men til vanlig kan dagene bli for hektiske med skole, venner og jobb. Da var det godt å slappe av og bruke tiden som jeg følte for, sier Lars Andreas.

– Du opplevde nedstengningen som
en slags opptur?
– Ja, det vil jeg si. Jeg fikk kjent på hvem jeg er, og hva jeg vil.

– Hva brukte du tiden til?
– Jeg strikket mye, det var noe jeg lærte meg da. Og mens jeg strikket, fikk jeg en ro jeg ikke får ellers, en ro til å tenke over hva jeg vil med livet. Dessuten dro jeg til mora mi i Sverige og ble der i tre uker. Det ble en fantastisk tid. Hun har et småbruk med et 100 kvadratmeters grønnsaksjorde, og jeg elsker å jobbe med jorda og dyrke mat.

Lars Andreas er et levende eksempel på et av funnene i rapporten «Ungdom under korona», der tre av fire forteller at pandemien faktisk påvirket livet i positiv retning.

– Her bor jeg i hus med hage, naturen er rett utenfor døra, og det var mulig å leve livet som før. I byen er du mer tett på andre, og folk måtte innordne livet annerledes. Jeg tenkte lite over at samfunnet var nedstengt.

Han gikk på restaurant- og matfaglinjen på Mysen videregående skole da pandemien brøt ut. Da skolen stengte og han ble sendt hjem, fikk han tid til å ta et avgjørende valg: Han ville ikke bli kokk likevel.

– Jeg fant ut at jeg ville jobbe med landbruk. Jeg drømmer om å få en egen gård og være melkebonde. Jeg er veldig glad i å jobbe med dyr, kuer spesielt. Å være med å produsere mat, kjøre traktor, være utendørs hele dagen… Jeg elsker det livet.

Derfor byttet han i august 2020 til landbrukslinjen på Kalnes videregående i Sarpsborg, seks mil unna, der han nå går i 2. klasse. Nå har han også fått jobb som avløser, en som overtar gården når bonden tar fri.

– Det vanskeligste i pandemien var å ha hjemmeskole. Landbruk er et praktisk fag, og det er grenser for hvor mye du kan lære over en skjerm. Jeg merker nå at jeg ikke har lært alt det jeg burde. Derfor er det verdifullt å jobbe som avløser ved siden av skolen.

Selv om han likte å være mye alene, hadde han også jevnlig kontakt med en vennegjeng. De ble som en slags kohort, som pleide å kjøre rundt med bil, høre på musikk og snakke om livet på bygda.

– Det eneste jeg savnet, var å være på fest. Jeg er veldig sosial, sier han.

– Har du forandret deg i løpet av pandemien?
– Jeg har blitt bedre kjent med meg selv – det er jeg glad for. Utover det føler jeg meg upåvirket. Men noen av vennene mine var nesten ikke utenfor døren fordi de var redde for å bli smittet. Selv om det var lite smitte i Ørje.

Han tenker seg om.

– Jeg har innsett hvor avhengige vi er av å være sosiale. Jeg er glad jeg ikke bor i en stor by, for da tror jeg at jeg ville slitt mer. Da ville det blitt for mye alenetid.

"JEG BLE REDD FOR FREMTIDEN MIN"
Hun hadde fått med seg nyheten om et virus i Kina og at det spredte seg til andre land. Bestemoren og bestefaren hadde besøkt slektninger i Pakistan, og hun var bekymret for om de var smittet. Men utover det var ikke koronaviruset noe hun fryktet.

Arina Aamir er 16 år, bor på Høybråten i Oslo og går i 1. klasse på Oslo private gymnasium.

– Men da et politisk møte jeg skulle delta på, ble avlyst, skjønte jeg alvoret. Da innså jeg at noe var i ferd med å skje, sier Arina Aamir.

Hun sitter i kantinen på Valle Hovin videregående skole, der hun begynte høsten 2021 (hun byttet til Oslo Private Gymnasium noen uker etterpå). Det er musikk over høyttaleren, høylytt prat over bordene og en jevn strøm av elever som går ut og inn. Den 11. mars 2020 var hun derimot et annet sted. Da var hun elev på Stasjonsfjellet ungdomsskole, og like etter at møtet i Oslo Unge Høyre ble avlyst, kom en ny, sjokkerende beskjed: Viruset er ute av kontroll, sykehusene fylles opp, samfunnet stenger, og elever sendes hjem. Hjemme i stua på Høybråten satt Arina og måpte foran TV-skjermen. Hun husker de alvorstunge ansiktene til statsministeren og helseministeren.

– Jeg skjønte ingenting. «Skal skolen stenge?» tenkte jeg. Det hadde ikke skjedd siden andre verdenskrig! Jeg hadde aldri opplevd noe liknende. Over natten ble alt annerledes. Det var skremmende, sier hun.

Etter at sjokket hadde lagt seg de marsdagene i 2020, våknet det sterke engasjementet til live. Da det utover høsten 2020 ble foreslått å avlyse eksamen for avgangselevene på ungdomsskolen, reagerte hun. «Ikke ta fra meg eksamen!» sa hun. «Eksamen er min mulighet til å vise hva jeg kan.»

– Det ble en kampsak. Jeg ble redd for fremtiden min og mine muligheter til å komme inn på den skolen jeg ville. Eksamen er også en god øvelse for livet videre. Alt kan ikke stoppe opp selv om det er en pandemi.

Hun puster tungt.

– For meg blir skolen ekstra viktig når andre ting i livet er vanskelig. Og det å bli tatt fra eksamen i 10. klasse mente jeg var feil – både for meg og de andre avgangselevene. Men jeg fikk dessverre ikke gehør.

Hjemme gikk hun lange turer sammen med moren sin, og hun noterte opp mot 20 000 skritt om dagen. Men det ble uansett lange dager innendørs, og hun ble kraftig lei av hylene til småsøsknene hjemme.

– Hvis jeg skal sette ett ord på den første tiden, er det: «Forferdelig.» Skolen var stengt, jeg kunne ikke treffe vennene mine eller dra noen steder. Jeg er et sosialt menneske, men plutselig skjedde ingenting. Ikke var det politiske møter heller. Noen uker før nedstengningen var jeg på ferie i utlandet, og livet var perfekt. Det er skummelt å se hvor fort noe alvorlig kan skje.

Det siste året på ungdomsskolen ble vanskelig. Hun har alltid vært en ambisiøs elev som prioriterte skolearbeid først, men de første ukene og månedene klarte hun ikke å dedikere seg til oppgavene. Hun måtte tvinge seg til å gjøre det hun skulle. Karaktersnittet falt.

– Det var frustrerende å plutselig slite på skolen. Jeg snakket med lærerne, men for dem var det tøft også. I min bydel, Stovner, gikk det fra lockdown til rødt nivå, så gult og rødt igjen. Det var fram og tilbake, og den usikkerheten var vanskelig å leve med.

SAVNET SKOLEN: Andre ble glade da skolen stengte, Arina ble lei seg. – For meg blir skolen ekstra viktig når andre ting i livet er vanskelig, sier hun.

– Er du blitt mer redd?
– Jeg er redd for de langvarige konsekvensene av pandemien. Unge som sliter mentalt, som er utsatt for vold i hjemmet. De som hadde det ille før, fikk det verre. Det synes jeg er skremmende.

– Var det noe som ble bedre?
– Jeg setter mer pris på livet, med venner og familie. Vi er kommet nærmere hverandre. Nå er jeg oftere sammen med familien i helgene, det skjedde aldri før.

– Hva savnet du mest den tiden?
– Friheten. Når den er tatt fra deg, vet du hvor stor verdi den har. Alt det jeg tok for gitt, ble tatt fra meg. Det ble tatt fra oss alle. Det var vondt.

Aamir er nestleder i Aker Unge Høyre og var utviklingsminister for en dag under Plan-prosjektet «Girls takeover» i 2020. TV 2 fulgte henne også under valgkampen i 2021. Hun har for lengst pekt ut målet: Hun vil studere juss etter videregående, da må hun få et karaktersnitt på 5,7. Det vet hun blir tøft.

– En negativ konsekvens av pandemien er at jeg tar for lett på skolen. Jeg har ikke lenger de gode vanene som gjør at jeg jobber like hardt. Jeg må ta meg mer sammen for å få en sekser, og jeg vet ikke om jeg har det i meg.

Hun ser ut i luften.

– Pandemien var en tung tid, men jeg kom meg gjennom den. Nå må jeg bare finne tilbake til meg selv. Jeg må bli den jeg var før 12. mars 2020.

"DET SOM SKULLE BLI DEN BESTE TIDEN I LIVET, BLE DEN VERSTE"
Fredagen før, den 6. mars 2020, var hun på konsert i sentrum med artisten Cezinando. Publikum sto tett i tett, uten at hun tenkte over det. Helgen før, den 28. februar, var det skoleball med de andre avgangselevene på Kristelig Gymnasium Ungdomsskole, med dansing og tett mingling. Slik det skal være når 15-åringer har fest.

Victoria Aabol-Sundsbø er 17 år, bor på Holmen i Oslo og går i 2. klasse på Ullern videregående skole.

Men det hun ikke visste, var at noe var i ferd med å skje. Et dødelig, smittsomt virus nærmet seg vårt lille land. Kanskje var det her allerede. Og bare få dager etter, 12. mars, kom beskjeden: Skolen stenger. Alle må hjem. Alle må holde avstand.

– Da begynte jeg å gråte! Jeg var sikker på at jeg ikke ville se klassevennene mine igjen. Lærerne sa: «Vi sees igjen om to uker», men av en eller annen grunn innså jeg alvoret. Jeg ville klemme alle sammen, men fikk ikke lov, sier Victoria Aabol-Sundsbø.

Nå sitter hun i skolegården på Ullern videregående skole, der hun går i 2. klasse. Her er hun elevrådsleder og faddersjef. Hun er frivillig konfirmantleder, jobber på Meny og trener jevnlig på Sats. Livet er i gang igjen, men i halvannet år ble det satt på pause. Avslutningen på ungdomsskolen ble ødelagt. Det samme ble starten på videregående.

– Alt ble dystert. Hvis jeg skal sette merkelapper på tiden under pandemien, så var det «ensomt», «ustrukturert» og «forferdelig». Jeg synes skolen er gøy og ville ha avgangseksamen, men den ble avlyst.

Ullern er kjent for å ta imot sine nye elever med brask og bram, med rød løper i skolegården. Men da Victoria begynte i 1. klasse i august 2020, var det ingen oppstartsseremoni, ingen bli kjent-leker – ingenting. Konsekvensen er et dårlig klassemiljø, mener hun.

– Vi er fremmed for hverandre, selv om vi går i samme klasse. I midten av 2. klasse rakk jeg opp hånden og sa til læreren: «Vi i klassen kjenner ikke hverandre. Vi er halvveis på videregående og må spørre andre hva de heter. Sånn skal det ikke være.»

Ullern var kanskje den videregående skolen som var hardest rammet av nedstengninger. Særlig høsten og vinteren 2020/21 var det flere utbrudd som sendte elevene hjem.

– Jeg fikk selv hatmeldinger da jeg ble smittet av korona.

– Hatmeldinger?
– Jeg var en av fem elever som ble smittet, og vi ble navngitt på Jodel og fikk hatmeldinger i klasse chaten. Hele klassen havnet i karantene, og det ødela vinterferien for alle.

Hun puster oppgitt.

– Vi ble stemplet som «koronagjengen». Jeg begynte på Ullern fordi skolen var kjent for «Ullernånden», det gode samholdet mellom alle elevene. Men den ånden var fraværende da.

– Hvordan ble skolearbeidet påvirket av pandemien?
– Karakterene mine ble ikke dårligere, men jeg har ikke lært like mye som jeg burde. Selv om jeg hadde god tid til å gjøre skoleoppgavene, var lysten borte. Jeg følte meg sliten og manglet den energien jeg vanligvis får av å trene og være med venner. Jeg satt bare og så på bilder av tiden før korona og tenkte: «Se, hvor glad jeg var.»

DYSTERT: – Jeg mistet hele «sweet sixteen» -tiden, det synes jeg er utrolig synd, sier Ullern-eleven Victoria Aabol-Sundsbø om koronatiden.

– Var det noe som ble bedre?
– Jeg fant min vennegjeng under koronatiden, vi er 15 stykker som er blitt veldig gode venner.

Hun smiler, før alvoret igjen innhenter henne.

– Jeg var 15 år da pandemien startet. Jeg har mistet hele «sweet sixteen»-tiden, det synes jeg er utrolig synd. Jeg får en klump i halsen av å snakke om det. Det som skulle være den beste tiden i livet, ble den verste.

Planen er å søke på jussen etter videregående. Da må hun ha et karaktersnitt på rundt 5,7.

– Jeg håper å få de karakterene jeg trenger nå som skolen har gjenåpnet. Er det noe jeg har lært av koronatiden, så er det at jeg liker vanlige dager. Jeg vil nok alltid bære med meg en frykt for hva som kan skje. Vi har levd som om ingenting biter på oss.

– Har du forandret deg i løpet av dette halvannet året?
– Ja, men du forandrer deg mye fra du er 15 til 17 uansett. Jeg er mer reservert enn før, uten at jeg helt vet hvorfor. Men jeg fikk meg kjæreste i løpet av pandemien, og vi hadde ofte hjemmeskole sammen. Det var fint.

– Noe godt førte pandemien med seg, da?

Hun smiler.

– Vel, vi er ikke sammen lenger. Så den teller ikke.