Tungt, trutt og treigt

«Jordbær i geneve» var en av de kjedeligste bøkene jeg har lest. Språket var repetitivt og kjedelig, og det skjedde så å si ingenting.

Det var veldig lite variasjon i skrivemåten og det ble overdøvende mengder tankereferat, som sammen med at boka var skrevet på nynorsk, gjorde den ekstremt tung å lese.

Boka var vanskelig å henge med på, siden den hele tiden hoppet frem og tilbake i tid, og jeg måtte lese sider flere ganger for å forstå hva i alle dager som skjedde.

Alt i alt syntes jeg boka var ekstremt kjedelig, og gir den terningkast 2.

Ei vanskelig bok å lesa

Denne boka handlar om ei jente som heiter Anniken (14) og ein gut som heiter Khalil (14). Khalil er innvandrar ifrå Kabul, Afghanistan og er redd for å bli sendt tilbake til heimlandet, han har traumar ifrå Afghanistan og familien hans er i Afghanistan. Anniken er ifrå Svanøya der ho og Khalil bur, Anniken er lei skule, onkelen hennar tar ho med til Genève i Sveits til ein FN konferanse. Anniken og Khalil er forelska i kvarandre, begge har forskjellige problema, men dei får det til å funke.

Terningkast 2

Eg gir boka terningkast 2 fordi

Det er skrivefeil i boka, som ein ser lett.

Det var vanskelig å skjønne kva som skjedde, og kvar ho var fordi det var vanskeleg å skjønne med måten det blei skrevet.

Det gjekk i mykje det sama.

Det var masse beskriving som same ting.

Den var ikkje spesielt spennande

FN konferansane var spennande og eg lærte nokon ting om menneskerettigheitar og korleis det var.

Eg likte ikkje heilt Anniken, eg syns ho var litt for « barnsleg» nesten. Ho uttrykte følelsane sine veldig, sjølv om ho hadde nokre problema blei det for mykje.

Om ein er ein ungdom som liker bøker som beskriver veldig mykje så er denne for deg. Eg syns det blei for mykje forklaring som eg ikkje skjønte meg på, også skjønte eg ikkje kva som skjedde i boka før eg var halveis. At det var FN i boka, syns eg var bra. Og det om innvandring og at det kom opp syns eg var bra, det viser ungdommar korleis nokon som er innvandrar kan ha følt seg. Personleg trur eg ikkje boka er for ungdommar fordi det var mykje forklaring som eg ikkje skjønte meg på. Mykje ord og setningar som ein ikkje skjønte. Men er ein ungdom som likar å lese bøker som går litt meir på følelsar, så er denne boka for deg.

Om eg veit at nokon likar sånne bøker, så hadde eg anbefalt den. Eg hadde derimot ikkje anbefalt den om det var ein ny lesar som ikkje hadde lest så mykje bøker før. Mest fordi det var ein vanskeleg bok å komme seg inn i, men også fordi det var litt komplisert lesing som krevde at du var inne i boka heile tida, var du ikkje det så skjønte man ikkje kva som skjedde.

Jordbær- uten smak og spenning

Jordbær i Genève handler om Annikken fra Svanøya og Khalil fra Kabul. Annikken bor på Svanøya hos fostermoren sin Elin og går også på skole der. Annikken sliter med å konsentrere seg på skolen, men så inviterer onkelen hennes henne med til Genève i noen uker for å være med på et FN-møte. Hun gleder seg til denne turen, men tenker på den nye gutten som nylig har flyttet til Norge fra Afghanistan, hun har et godt øye til han. Videre i boka får vi høre om Annikkens reise til Genève og Khalils fortid i Afghanistan.



Jeg skjønte veldig fort at dette ikke var min type bok. Den starter ganske rolig og holder seg egentlig sånn gjennom hele boka, noe som gjør at det er tungt å komme seg gjennom boka. Men jeg syntes det var spennende å høre om Khalils historie og det hjelper litt på spenningen i boka. Jeg syntes det blir for lang tid mellom Annikkens og Khalils historie og kunne ønske delene var kortere slik at det blir mer spennende å følge med.



Boka har et språk som er enkelt å skjønne og man får med seg innholdet. Noen ganger kan man bli litt forvirret og det kan være vanskelig å forstå hva det er som menes, men etter hvert som man kommer seg litt lenger inn i boka faller det på plass. Denne boken passer nok ikke så bra for ungdommer eller de som liker en spennende historie, men for de litt eldre som liker en rolig og avslappende historie. Jeg gir denne boken et terningkast 3, fordi det blir for lite spenning.

Spennende kjedelig lang reise på noen få uker

Jordbær i Geneve er en bra bok, men den er skrevet på en måte som jeg syntes var ganske vanskelig å lese. Det var verst i starten fordi da ble jeg litt forvirret, men det gikk over etter jeg leste mer av boken.
Hovedpersonen er en 14 år gammel jente som heter Anniken som er fra Svanøya og slik som jeg forstod det har foreldrene hennes forlatt henne til en fostermor som heter Elin. Jeg skjønte også at hun hadde en form for ADHD eller tvangstanker siden hun sleit veldig med å konsentrere seg på skolen. Plutselig en dag sier onkelen hennes at de skal til Geneve på et FN-møte i noen uker. Anniken blir glad, men så tenker hun på den ene gutten i klassen Khalid som har flyktet fra Afghanistan for bare 6 måneder siden.
Jeg synes boka er bygd opp på en veldig bra måte, og jeg likte at det var kapitler fra både Anniken og Khalid sin side sånn at man forsto historien bedre. Jeg likte også at det var noe spennende nesten hele tiden enten at det var tankene til Anniken, flyktnings historien til Khalid eller reisen til Anniken. Jeg kunne ønske det var flere kapitler fra Khalid sitt perspektiv. Noen ganger ble historien litt kjedelig og jeg kunne ønske at de delene ikke ble skrevet så lange som de ble siden da mistet jeg litt fokus og det var vanskelig å lese.
Jeg gir terningkast 4 siden jeg likte ganske mange ting, men ikke nok til at den får 5 eller 6. Jeg synes ikke boken passer for 8,9 og 10 klassinger, men kanskje mer sånn 2-3 året på vgs eller 20 åringer liksom. Hvis du liker romantikk, historie, og å lese om vanskelige temaer.