Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Kan sopp gjøre oss til zombier?

Artikkel
11. desember
2025
Faktafyk
2026

Kan sopp gjøre oss til zombier?

Illustrert av Helene Brox

Krise! Soppen har tatt over verden! Den har infisert hjernen, og forvandlet menneskeheten til en gjeng tankeløse kannibaler. Det finnes ingen kur, og samfunnet slik vi kjenner det, kollapser. Høres det litt kjent ut?

Kristina Moe-Karlsen
Forfatter
Lytt til artikkelen:
Last ned lydspor
Da har du kanskje fått med deg fortellingen i dataspillet og TV-serien The Last of Us, som har tatt verden med storm de siste årene. Zombieapokalypsen forårsaket av den skrekkelige soppen, Cordyceps, er nok til å gi hvem som helst mareritt. Og heldigvis er det vel bare i mareritt og på TV slike zombiesopper faktisk eksisterer. Eller er det egentlig det?
Hvis du er på utkikk etter noen monsteraktige skikkelser fra virkeligheten, er soppens forunderlige verden er godt sted å begynne letingen. Mange tror at sopp er en form for plante, men sopp er en type organisme som tilhører sin helt egen gruppe – nemlig soppriket. Sopp er faktisk nærmere beslektet med dyr og mennesker, enn med planter. Mens planter får energien sin via sollys, må soppen spise for å få energi, akkurat sånn som oss. Men der vi har fordøyelsessystemet vårt på innsiden, fordøyer soppen næring ved hjelp av enzymer utenpå kroppen – en kropp som forresten består av mye mer enn den stilken med hatt du kanskje har sett på tur i skogen. Soppen bruker denne lille delen av kroppen til å spre sporene sine med, så den kan forflytte seg og fortsette å vokse på nye steder. Samtidig danner mange sopper også store nettverk av celler under bakken. Disse lange, tynne trådene kalles for hyfer, og med disse kan soppen både føre krig med andre sopper og ta opp næring – noe den til tider gjør på skikkelig uhyggelig vis!

SOPPENS DYSTOPI I The Last of Us har verden gått under på grunn av en zombie epidemi forårsaket av sopp.

Et eksempel er østerssoppen, Pleurotus ostereatus. Den lever blant annet av å spise ringormer i jorda, og kan lokke til seg byttet sitt med en
dråpe gift på tuppen av hyfen. Når ringormen kommer i kontakt med denne dråpen, bedøves den. Det gir soppen tid til å vokse seg inn
gjennom munnen på ormen og fortære kroppen fra innsiden. Andre sopper bruker hyfene som et nett til å fange byttet sitt. Og noen kan spre sporer som beveger seg gjennom jorda, og spidder den første ringormen den kommer i kontakt med. Nådeløst og brutalt.
Så var det denne zombiesoppen som skaperne av The Last of Us har latt seg inspirere av. Den bærer navnet Ophiocordyceps unilateralis, og er en såkalt parasittisk sopp – en sopp som lever av å snylte på en annen organisme. I dette tilfellet en stakkars stokkmaur. Når Ophiocordyceps infiserer stokkmaurens kropp, mister mauren sakte men sikkert kontroll over seg selv. Den slutter med sine vanlige rutiner, og etter omtrent en uke, forlater mauren tua den er en del av, og klatrer opp i en nærstående plante. Og det til tross for at stokkmaur egentlig har medfødt høydeskrekk!
Soppen bruker videre mauren som et anker. Den tvinger mauren til å bite seg fast i planten med et dødsgrep som også tar knekken på mauren i prosessen. Hyfene vokser ut gjennom føttene på mauren, og fester seg til planten. Og ut av hodet vokser en bitteliten stilk. Med den kan soppen spre sporene sine, og ta kontroll over nye maur nede på bakken. Blant disse insektene skjer zombieapokalypsen helt på ordentlig.
Hvordan soppene evner å ta kontroll over en vert på denne måten, er forskerne enda ikke helt sikre på. Det kan virke som sopphyfene vokser seg inn i muskelfibrene til mauren, og danner nettverk mellom dem. At soppen nesten opptrer som en slags dukkefører, som helt bokstavelig trekker i trådene, inne i mauren. Det som det derimot er liten tvil om, er hvor nøyaktig soppen er når den fører mauren som en marionettdukke. For mens zombiene vi er vant til å se på TV snubler rundt uten noen sans for verken tid eller sted, følger zombiemaurene et tydelig mønster.
Forskere som har fulgt med på zombifiseringen, har lagt merke til at maurens dødsgrep nesten alltid skjer ved samme tid av døgnet – nemlig midt på dagen, når solen er på sitt høyeste. Mauren fester seg dessuten et sted der temperaturen og luftfuktigheten er akkurat passe for soppen når den skal vokse – omtrentlig 25 cm over bakken. At mauren klatrer opp i en plante i nærheten av maurtua, er heller ikke tilfeldig. Fra toppen av et blad er soppen perfekt plassert for å kunne spre de dødelige sporene sine til nye offer.
Og apropos offer, så er det heller ikke bare maur soppen leker dukketeater med. Når det kommer til å ta kontroll over en vert og manipulere adferd, er Ophiocordyceps alt annet enn unik. Dette er en strategi som har oppstått flere ganger i soppriket, blant ulike typer sopper. Det er funnet eksempler på sopp som tar kontroll over fluer, sikader, edderkopper, og... mennesker? Nei, akkurat der har skaperne av The Last of Us latt fantasien løpe løpsk. Heldigvis! Selv om det absolutt finnes sopper som kan gjøre mennesker syke, er det ikke mulig for en sopp som Ophiocordyceps å mutere slik at den kan ta kontroll over menneskehjernen. Det er blant annet fordi kroppene våre er for varme.
Soppens evne til å manipulere adferd hos insekter, har derimot vist seg å være noe vi mennesker kan dra nytte av. Noen sopper bruker nemlig kjemiske stoffer som demper insektets immunforsvar, når de skal ta kontroll. Et par av disse stoffene har vi mennesker utvunnet, og tatt i bruk i medisin, som benyttes blant annet ved organtransplantasjon.
Menneskets immunforsvar er nemlig programmert til å angripe alt som er fremmed i kroppen. Når noen får transplantert inn et nytt organ, er det derfor en fare for at kroppen støter det fra seg – at immunforsvaret går til krig mot organet. Bruken av soppens immundempende stoffer har redusert risikoen for at dette skjer. Det forskes også på hvordan vi kan bruke snyltesoppene sine egenskaper for å bekjempe skadedyr i landbruket. Ved å spraye dødelige soppsporer over åkere, slik at plagsomme insekter infiseres, har vi mulighet til å ta knekken på skadedyr før de tar knekken på plantene. Og det uten å bruke kjemikalier som samtidig skader avlingene.
Og selv om sjansene for at en sopp som Ophiocordyceps muterer og tar kontroll over menneskehjernen er mindre enn mikroskopiske, må du ikke tro du slipper unna soppen for det om. Sopp finnes overalt. Noen kan du observere med dine egne øyne, der den popper opp mellom både trær og tær. Andre er av en så mikroskopisk størrelse at de er umulig for deg å se. Likevel puster du soppen inn og tråkker på den hele tiden. Soppen lever til og med i tarmene dine. Og på huden. Uten at det er noen krise.
Du trenger egentlig ikke å bekymre deg for at soppen skal ta over verden – det har den allerede gjort. Og det for lengst! Forskere tror nemlig at soppen spilte en helt avgjørende rolle når algene, som utviklet seg til å bli de første landplantene, skulle etablere seg på jordoverflaten, allerede for 460 millioner år siden. Uten soppen hadde det trolig ikke fantes større landplanter eller trær, og mengden oksygen og karbondioksid i atmosfæren hadde vært helt annerledes. Jorda hadde vært helt annerledes. Og vi hadde heller ikke hatt livsviktige medisiner som penicillin. Eller sjokolade. Det hadde vært litt krise.
Enda så uhyggelig noen sopper kan vise seg å være, blir kanskje likevel det verste marerittet å forestille seg en verden uten den.

Skogen

Av Anne Sverdrup-Thygeson

Det nordlige barskogbeltet ligger rundt kloden som et grønt skjerf. Norges skoger utgjør en flik av dette; et rikt økosystem og en vesentlig del av vår identitet. For skogen er myldrende og magisk, rik på arter og myter, og løper som en barnålgrønn renningstråd gjennom hele vår historievev. Fortsatt trenger vi skogens råvarer. Men skogen skal også bevares som hjem for truet artsmangfold, som karbonlager og som et sted for inspirasjon og naturopplevelser. Hvordan skal dette forenes? Og hvordan har århundrer med hogst forandret det norske skoglandskapet, og hva betyr disse endringene – for artene og for oss? Sverdrup-Thygeson leter etter svar, både i de ørsmå og fascinerende detaljene i samspillet mellom arter, og i de store perspektivene. I «Skogen» strekker fortellingen seg gjennom tid og rom, fra en tippoldefars flora til nåtid, og fra et insekts lille liv under en barkebit til de milevide skoglandskapene. Skog dekker førti prosent av Norge og er hjem for to tredjedeler av alle artene våre. Anne Sverdrup-Thygeson byr på underholdende kunnskap om skogen, om skogsartenes intrikate samspill og om skogens betydning for vår historie og kultur.

Les mer om boken

Les også