I FEBRUAR 2024 gjorde jeg et intervju med TV 2, der jeg ble bedt om å si noe om ulike utfordringer norske menn og kvinner kanskje kjenner på. Det var overhodet ikke et kalkulert intervju jeg hadde kalt inn til. Jeg bare møtte opp og kommenterte temaer som ble diskutert, blant annet menns problemer med å finne seg en make. Denne tematikken likte TV 2 såpass godt at de ba meg lage en spissformulert TikTok-video om temaet. I videoen sa jeg:

Og så smalt det.

Det vil si, en rekke influensere kalte innlegget skremmende, og at jeg hadde driti meg ut, noe de hadde delvis rett i. Jeg burde i alle fall ha formulert meg mer presist. Sagt at sjekkeappene, som er en stor del av dagens sjekkekultur, sitter på informasjon som forteller at en veldig stor andel av de kvinnelige profilene foretrekker en veldig liten andel av de mannlige profilene, og at dette bidrar til at mange menn sliter med å få seg noe.

Så jeg la meg flat.

Sa det jeg egentlig mente, og kom meg etter hvert ikke så aller verst ut av det.

Selv om jeg formulerte meg klønete den gangen, står jeg fortsatt inne for saken, siden det faktisk er statistisk bevist at kvinner har lettere for å finne seg en make i livet, og at menn som står utenfor seksuelle relasjoner sliter mer enn kvinner med samme utfordring.

For å rydde opp enda litt til:

Det er ikke et politisk problem at enkelte ikke får pult. At det liksom skal være Stortingets jobb og fikse folk et ligg. Det jeg mener, er at det finnes altfor mange menn, og unge menn, kanskje særlig utenfor de store byene, som kjenner på at samfunnet egentlig ikke har plass til dem.

Før var det vanlig å tenke at man fikk seg en bra jobb og et fint liv så lenge man fullførte videregående.

I dag flytter jentene fra bygdene for å studere, fordi bachelorgraden har blitt det nye vitnemålet, og fordi det forventes mer av de unge enn noen gang. Dermed sitter guttene igjen med et minkende antall ufaglærte arbeidsplasser. Jeg skriver ikke dette for å poengtere at jenter har det bedre enn gutta eller noe. For guttas tafatthet er deres egen skyld.

Det betyr ikke at det ikke er et problem.

Jeg synes i hvert fall ikke at det er helt uproblematisk at vi menn oftere er involvert i arbeidsulykker enn kvinner. At vi er i overtall i fengslene. At vi oftere begår selvmord. At vi lever kortere enn kvinner. Og at vi stoler mindre på myndighetene, mediene og hverandre. Tvert imot forteller dette meg at vi har blitt oversett et eller annet sted på veien. Det er heller ikke helt urimelig å hevde at kvinnekampen, som med rette har holdt det gående i over femti år, kan ha gått på bekostning av andre perspektiver.

Noen har ønsket å tolke mine mening er som at likestilling er et nullsumspill, altså at hver rettighet man gir en mann, tar man fra en kvinne.

De tolker meg feil.

Jeg er overbevist om at det er mulig å forske på endometriose og å bekjempe selvmord blant menn på en og samme tid. At det faktisk går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er som om ordet likestilling har blitt et ord vi må ta på oss rustning for å bruke. Et ord som ikke kan brukes uten at det trekkes sverd. Det er også derfor jeg synes det er pussig at noen velger å kalle meg kvinnehater. Alt jeg har gjort, er å ta opp problemer menn har. På samme tid har jeg vært forkjemper for fri abort i uke 18, mer forskning på kvinnehelse og en bedre barselpermisjon, saker som i all hovedsak gagner kvinner.

Så hva er egentlig greia?

Tallenes tale er klare: Menn søker sjeldnere psykisk helsehjelp når de trenger det enn kvinner, og faller dermed oftere utenfor. Det må da være lov å si at det er et problem uten å bli sammenlignet med Andrew Tate, som jeg for øvrig syns er en forbanna tulling med et skrudd kvinnesyn. Apropos Tate, så er det jo nettopp dette sånne som han profitterer på: at både politikere og medier kvier seg for å snakke om menns utfordringer. Det er i alle fall alt annet enn konfliktdempende. Det er heller en glimrende strategi for alle som drømmer om å skape tvilsomme, radikale subgrupperinger, fulle av sinte og misforståtte unge menn: Når de etablerte mediene ikke taler din sak, går du til de alternative.

Jeg tror at kunnskap, dialog og åpenhet er løsningen på hvordan vi fjerner denne typen hat. Innvandringsdebatten for noen år tilbake er et eksempel på det. De som var skeptiske til innvandring, kunne fyre hverandre opp i mindre forumer fordi de ikke følte seg hørt. Folk er kanskje like uenige i dag. Slik jeg ser det, er disse små forumene enda mindre i dag fordi det nå er mulig å ta diskusjonen sammen med Fredrik Solvang i «Debatten».

Et annet eksempel er Pride og homokampen. Uten den offentlige åpenheten er det slett ikke sikkert de fleste av oss hadde syntes det er greit å se to homofile leie på gata.

Ingen liker konfronterende og ovenfra-og-ned-retorikk. Sånt funker mot sin hensikt, også når det gjelder unge menn. Om noen kommer bort til meg og sier med nedlatende stemme at jeg skal endre meg, svarer jeg:

Fuck off.

Vondt blir bare verre.

Poenget er at åpenhet bidrar til dialog. Og når vi mennesker snakker sammen med innestemme, finner vi ofte ut at vi egentlig ikke er så forskjellige. Dette mener jeg gjelder for likestillingen også. Men da må menn og kvinner våge å sette seg ned og bli enige om at det finnes utfordringer på begge sider, og at løsningene må jobbes frem i fellesskap. Og så må vi gjøre det i tide. Før konflikten når nye høyder. For eksempel har en fugl hvisket meg i øret at 8. marskomiteen, som er fanebærere innen kvinnekamp i Norge, har flyttet på komitémøter uten å informere medlemmer som tilhører høyresiden, som tradisjonelt er hakket mindre aktivistisk enn venstresiden. Om dette stemmer, går pendelen i feil retning. Det blir i alle fall ingen god dialog av det.

Heller ingen god likestilling.

Jeg fullførte hele Europatrilogien av Asle Toje mens jeg var på reiser i Norge. Jeg leste ett kapittel på hver flytur. Jeg er ikke enig med ham i alt han skriver, men han fikk meg til å se ut over skydekket over bygdene og skogene og fundere over hva det er som gjør Norge til Norge. Hva som gjør oss til oss. Jeg tror at en av de tingene som gjør vestlige demokratiene så vakre, er nettopp det at vi har offentlig debatt, at vi tør å mene og tør å være uenige med hverandre.

Og det starter faktisk med lesing.

Den beste måten å klare å lese en bok på, er å finne en jævlig god en. Om det er en bok om matlaging eller Romerriket er ikke viktig, poenget er at du leser. Sett mobilen på lydløst. Hvis du ikke har lest en bok på mange år – eller kanskje aldri har gjort det – så kan målet være å lese forordet? Eller start med ett kapittel?