Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Utdrag frå "Heilt aleine"

Bokutdrag
11. desember
2025
Faktafyk
2026

Utdrag frå "Heilt aleine"

"Heilt aleine" av Karen Kyllesø, Samlaget 2025.

Karen Kyllesø (f. 2003) er verdas yngste person som har gått aleine til Sørpolen, i ein alder av 21 år. I "Heilt aleine" fortel ho om den 54 dagar lange reisa og åra som leidde fram til ho. I dette utdraget fortel ho om då ho gjekk over Grønland som 15-åring.

Karen Kyllesø
Forfatter

Til Grønland

KANGERLUSSUAQ, tidlegare kalla Søndre Strømfjord av danskane, er ein liten stad inst i ein fjord på vestkysten av Grønland. I dag er den vesle staden omtrent berre ein flyplass. Det bur om lag 500 menneske i bygda, som då eg var der i 2018, hadde einaste lufthamna i landet der det var mogleg å ta imot store passasjerfly. I mai 2024 vart det opna ein ny flyplass i hovudstaden Nuuk, og framtida til den vesle bygda og flyplassen deira er no usikker.
Me hadde eit par dagar i Kangerlussuaq som me brukte på å bli kjende, pakke utstyr, handle mat og gå gjennom sikkerheitsrutinar med tanke på isbjørn og bresprekker. Siste dagen i Kangerlussuaq var dagen eg eigentleg skulle ha blitt konfirmert, og me feira både dette og starten på turen med eit besøk på ein av dei få restaurantane i bygda. Eg hugsar ikkje heilt kva me åt, men det var både grønlandsaure og moskuskjøt på menyen.
Gruppa bestod av tre damer og seks menn frå til saman fem ulike nasjonar. Canadiske Denise Martin og norske Bård Helge Strand var guidar. I små teltlag på to–tre personar bytte me på kven me sov med, men sidan Denise var med som ekstraguide for mi skuld, var eg alltid i same telt som ho. Denise hadde guida mange turar til Sørpolen, og snakka varmt om Antarktis. Eller – eg veit ikkje om varmt er det rette ordet. Ho fortalde kor ekstremt kontinentet på andre sida av jorda var, kor mykje kaldare, lengre og større alt var der nede.
PÅ DAG TRE FYLTE EG 15 ÅR. Eg fekk ballongar til å feste på pulken av Denise, seigmenn av Bård og sjokoladekake på hermetikkboks av austerrikaren Joe. Eg tenkte mykje denne dagen, på kva eg hadde klart, og kva eg var i ferd med å klare. Eg følte meg stolt over å ha komme meg til Grønland i ein alder av 15 år, og enormt privilegert som fekk lov til å leve ut draumane mine. Samtidig kjende eg meg tom. Målet eg hadde hatt framfor meg så lenge, var ikkje lenger der. Eller det var jo framleis det, me skulle jo til austkysten, men kva så? Kva skulle skje etterpå? Kva skulle eg jobbe mot då? Kva skulle eg drøyme om? Tankane om kva eg skulle fylle tida med, surra i bakhovudet. Denise fortsette å snakke om Antarktis, og etter kvart begynte tomrommet eg følte på, å fyllast av ein draum – draumen om Antarktis.

Femtenårsdagen vart feira med seigmenn og ballongar på pulken. Foto: Denise Martin

Tysdag 15. mai 2018 – dag 9 over Grønland.

I dag var det endå kaldare frå morgonen av. Sur motvind gjorde at eg for fyrste gong tok fram slalåmbriller og maske for å dekkje til ansiktet. Eg drog hetta over hovudet for å unngå at den kalde vinden skulle krype ned i nakken og nedover ryggen. Det vart lunt og godt inni hetta, men det dogga i brillene. Det gjorde nesten ingenting, dårleg sikt var det uansett. Det var whiteout, og himmelen gjekk i eitt med den snødekte vidda. Hadde det ikkje vore for kompasset, ville me truleg ha gått i ring. Det var tungt å gå fremst i dag. Alle i gruppa byter på å gå framme og navigere etter kompasset, ei økt kvar om dagen. Vanlegvis gløttar ein ned på kompasset kanskje kvart andre minutt, og brukar elles himmelen, sola, skuggane våre og konturar i snøen til å navigere etter. No ser alt heilt likt ut, og ein må stire på kompassnåla konstant for å ikkje miste retninga. Øktene varer 55 minutt, og når eg ikkje følgjer med på kompasset, må eg sjå på klokka, og til tider verka det som tida stod stille, og at me gjorde det same.

Etter fire økter var det lunsj, og me bestemte oss for å setje opp eit telt for å komme oss i le. Vanlegvis et me lunsj ute på pulken, og dei fleste dagane har me hatt sol som varmar i ansiktet, og så lite vind at me kan ta av oss hanskane medan me et. Det var herleg å komme inn i teltet, sjølv om det vart trongt med ni skigåarar, fullt utstyrte med dunjakker og pulksele i eit fi remannstelt. Medan me sit i teltet og ventar på at nudlane skal trekkje til seg det varme vatnet, nemner Denise at me enno ikkje har noko namn på ekspedisjonen. Khai føreslår at ekspedisjonen skal heite «Expedition 15» eller «Expedition 1.5» fordi eg hadde fylt 15 år på turen og dette vart verdsrekorden for den yngste kvinna til å krysse Grønland på ski. Det passa òg fordi det for åtte av oss var vår fyrste Grønlands-kryssing – og for Bård Helge den femte. Alle liker forslaget, og spesielt referansen, men det er litt kjedeleg òg.

Etter lunsj går me fire økter til. Me slår leir. Til no har eg berre delt telt med Denise, men sidan Mirec og Helmut sitt telt har fått seg ei ripe, blir Bård Helge med i vårt telt denne kvelden, og Mirec og Helmut fordeler seg i dei to resterande teltlaga. Denise og Bård Helge brukar kvelden på å reparere teltet. Dei sit krumbøygde i innerteltet, den eine samlar teltduken rundt rivna, den andre lappar det saman. Eg ordnar med primus og smelting av snø. Eg opna og las breva frå mor og far og frå veslebror Emil i dag. Emil er fire år yngre enn eg og skreiv brevet rett før eg reiste:

«Kjære Karen. No er du nok på isen medan eg er på rampen med minibmx-en min. Eg kjem til å sakne deg. Du betyr mykje for meg. Du er den beste storesystera i verda. Eg er stolt over deg, sjølv om eg er dritlei av Grønlands-snakkisen din. No får eg og bamsane endeleg mor og far for oss sjølv. God tur vidare. PS! I LOVE YOU!»

Campen klargjord for vind opp mot orkan styrke.

FRÅ MOR OG FAR var det sjølvsagt berre motiverande ord og kjærleiksfråsegner. Kanskje ikkje så overraskande å høyre det frå foreldra mine, men eg hadde ikkje forventa det frå Emil. Det pressa seg fram ei lita tåre. Eg sakna familien min, og no spesielt Emil.

Nokre fleire dagar ut i turen fekk me inn ei skremmande vêrmelding på satellittelefonen. Lars Ebbesen melde vêret for oss dagleg, og no bad han oss lage ein stormcamp. Det vil seie å bygge snømurar mot vinden og grave telta ned i snøen.
Det var vindstille i det meldinga kom, men me gjorde som me fekk beskjed om, og grov oss ned. Me brukte om lag fire timar på å rigge leiren, og ikkje lenge etter me hadde komme oss inn i telta, starta snøen å føyke rundt oss. Nokre få timar seinare var vinden oppe i 40 meter per sekund, orkan styrke.
Me var vêrfaste i nesten tre døgn, ingen fekk gå ut, og me gjekk på do i eit hòl i snøen i ytterteltet. Me var fjorten dagar ut i turen, og eg begynte å bli sliten. Eg syntest det var greitt med nokre kviledagar i teltet og brukte tida på å sove, spele kort med Bård Helge og Denise, høyre musikk og teikne i dagboka. Vinden herja, og i dei verste kasta måtte me sitje oppreist for å støtte opp teltstengene. Snøen bygde seg opp langs veggene på teltet, og snart såg det ut som me var i ferd med å bli nedgravne.

Vêrfast i teltet med vindstyrke opp mot 40 meter i sekundet, orkan styrke. Foto: Helmut Plankl

Bård Helge festa seg sjølv i eit tau og gjekk rundt til alle telta for å grave snø av veggene. Eg følte meg trygg i teltet med dei to vaksne og profesjonelle guidane. Det eg fekk vite seinare, var at dei i skjul planla korleis dei skulle leggje seg over meg og redde meg om teltet vart teke av vinden.

Eg er faktisk ganske glad for at eg fekk denne opplevinga som så ung og naiv. Det kjendest ikkje skummelt der og då, og i staden for å liggje livredd og søvnlaus i tre døgn fekk eg lære korleis ein skal handle i ein slik situasjon, korleis ein bygger ein stormcamp, og kva ein skal gjere for å ri av stormen. Eg føler denne opp levinga har herda meg om eg skulle ende i ein liknande situasjon seinare. Eg kjem nok til å vere reddare neste gong det skjer, men likevel trur eg at eg kan klare å kjenne igjen situasjonen, halde fokus og løyse oppgåva.

Seinare fekk eg òg høyre at eit anna team som var på isen samtidig, hadde mista eit telt, og eit tredje nesten mista ein person som ikkje fann tilbake til teltet på fleire timar. Då eg høyrde dette, kjende eg litt på skrekken etter å ha vore så naiv i ein ekstrem situasjon, og eg fekk definitivt ein fornya respekt for naturkreftene.

Etter orkanen var det ikkje lenger spørsmål om kva ekspedisjonen skulle heite, og siste halvdel av turen omtalte me laget som «HurriKaren and the Stormriders, Expedition 15».

Antarktis

Av Ane K. Engvik

Antarktis er det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet på jorda. I denne boken møter vi verdens største isbre, jordens sterkeste vinder, de tøffeste dyreungene, den sørligste vulkanen og tre milliarder år gammel stein. Nordmenn var blant de første som utforsket Antarktis. I dag forvalter verdenssamfunnet det sårbare naturmiljøet sammen. Møt dette iskalde kontinentet i tekst og flotte illustrasjoner. Ane K. Engvik som har skrevet boka, har selv vært på tre forskningsekspedisjoner til Antarktis og kjenner kontinentet godt.

Les også