Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Grønt skifte? Nei, grønn kolonialisme.

Kronikk
29. mars
2023
Faktafyk
2023

Grønt skifte? Nei, grønn kolonialisme.

FOTO: THOR DUE

Vi inviterte Elle Nystad (23 år), lederen i NSR Nuorat til å skrive kronikk om Fosenaksjonen som hun deltok i foran departementene nå i mars. Hvorfor demonstrerte de egentlig? Og hvorfor angår dette oss alle?

Elle Nystad, leder i NSR Nuorat
Forfatter

Fosen-aksjonen

Den 23. februar 2023 hadde det gått 500 dager siden Høyesterett fant at vindkraftanleggene på Fosenhalvøya var i strid med FNs sivile og politiske menneskerettighetserklæring artikkel nr. 27, som tilsier at: «minoriteter har retten til å utøve sin egen kultur». Vindturbinene hindrer reindrifta i Fosenhalvøya i så stor grad at de to samiske reindriftssiidaene, Sør-Fosen Sijte og Nord-Fosen siida, nektes å utøve sin kultur gjennom reindrift. Dermed utgjør vindkraftanleggene et menneskerettighetsbrudd av staten Norge. Reindrift og vindkraft kan ikke sameksistere.

I solariditet med fosensamene, NSR Nuorat og Natur og Ungdom

På grunn av at INGENTING har skjedd fra regjeringens side til å finne en løsning i denne saken etter at reindriftssamene på Fosen vant i Høyesterett, selv etter 500 dager, så har flere og flere blitt utålmodige og oppmerksomme på regjeringens håndtering av saken. Derfor valgte jeg, sammen med andre samiske og ikke-samiske aktivister, å okkupere og utøve sivil ulydighetsaksjon i lobbyen til Olje- og energidepartementet 23. februar i år.
Bakgrunnen for at jeg og en rekke andre aktivister valgte å aksjonere for denne saken, er fordi fosensamene har stått alene i denne kampen i over 20 år. Vi ønsket å aksjonere for å støtte de og stå sammen med dem i solidaritet. Fordi ingen skal oppleve at deres grunnleggende menneskerettigheter blir brutt av staten. Vi hadde bestemt oss for å utøve en sivil ulydighetsaksjon inne på Olje- og energidepartementet (OED), fordi det er de som skal håndtere saken og sitter med makten. Vi dro inn på lobbyen med malte bannere og matpakke. Vi hadde beregnet å bruke en arbeidsdag på aksjonen.

Politiet kom aldri

Det har vært vanlig for politiet å hente ut aksjonister fra lobbyen når arbeidsdagen er over. Denne informasjonen fikk vi fra Extinction Rebellion, som tidligere har aksjonert inne på OED sin lobby. Men politiet kom ikke da arbeidsdagen var over, og vi ble der over helgen. Vi innså at OED ikke ønsket bilder av unge samer med kofte som blir båret ut av et departement av politiet.
Det ble også brukt skitne metoder for å forsøke å få oss ut derifra frivillig. De forsøkte å sulte oss ut (vi ble nektet tilgang til å få inn mat til oss, vi gikk uten mat over 20 timer), og de forsøkte å isolere oss og saken ved å ikke la journalister komme inn lenger. Ved å vinkle oppmerksomheten på disse skitne metodene til media, snudde det. Vi fikk heldigvis inn mat og journalister fikk komme inn igjen. Vi ble der over helgen.
Mens Sametingspresidenten var og besøkte oss søndagskveld den 26. februar, fikk politiet anmodning fra departementenes sikkerhet- og serviceorganisasjon om å hente oss ut fra OED. De hentet oss midt på natta mens flere av oss sov for å trekke minst mulig oppmerksomhet fra omverden. Dette gjorde at saken fikk enda større oppmerksomhet. Flere reagerte på at de gjorde det på natta i et forsøk på å gjøre dette så stille som mulig, og skjerme det fra omverden i så stor grad som mulig.

Hvorfor sivil ulydighet?

Vi i NSR Nuorat startet med en sosiale medier-kampanje på vår Instagram, hvor vi begynte å telle dager siden dommen ble avsagt av Høyesterett. Denne postingen startet vi med en uke etter at det hadde gått ett år siden dommen ble avsagt. Hver dag ble folk som fulgte oss på Instagram påminnet om at det er et pågående menneskerettighetsbrudd i Norge. Vi tagget olje- og energiminister Terje Aasland, statsminister Jonas Gahr Støre og flere andre i regjeringen for å rette oppmerksomheten rundt dette. Det har vært forsøk på å bruke all slags virkemidler før vi måtte ty til sivil ulydighet. Sivil ulydighet ble vårt siste forsøk for å få oppmerksomhet om saken og for å få slutt på menneskerettighetsbruddet.
Sivil ulydighet er et viktig virkemiddel for det norske demokratiet. Å aksjonere er en del av ytringsfriheten vår, og dermed en forutsetning for et godt demokrati. Samtidig går det et skille mellom lovlige og ulovlige aksjoner. En ulovlig aksjon kalles sivil ulydighet. Fosen-aksjonen ble en sivil ulydighetsaksjon, fordi vi fulgte blant annet ikke pålegg om å flytte oss under aksjonen da politiet kom med det pålegget. Vi var fast bestemt på at vi flytter oss ikke, så de måtte flytte oss med makt.
Vi klarte å løfte Fosen-saken til et høyt nivå, både nasjonalt og internasjonalt. Vi klarte å samle over 250 aksjonister som var villige til å ty til sivil ulydighetsaksjon utenfor de ulike departementene. Vi klarte å få Terje Aasland under stort press for å komme med en løsning på saken. Vi klarte å få et møte med statsministeren for å forklare hvorfor vi aksjonerer, og hva våre krav er. Vi klarte å få regjeringen til å si unnskyld til fosensamene, og størst av alt klarte vi å få en innrømmelse av regjeringen at det er et pågående menneskerettighetsbrudd i Norge.

Virkningen av Fosen-aksjonen

Man kan trekke paralleller mellom Fosen-aksjonen og Alta-aksjonen, som fant sted for bare 40 år siden. Det var politiaksjoner i begge aksjonene. Det var samer og ikke-samer som aksjonerte i begge aksjonene, og det handlet om naturen.
Det at mine egne forfedre måtte aksjonere for bare 40 år siden for en lignende sak, er en stor påkjenning for meg personlig. Traumene fortsetter i generasjoner. Det burde ikke være slik at jeg må vokse opp med aksjoner for å kunne utøve min egen kultur og språk i fremtida. Hvilken «norsk» ungdom må vokse opp med å kjempe for sine grunnleggende menneskerettigheter? Hvilken «norsk» ungdom må sette livet sitt på pause for å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter og sitt eget folks eksistens?
Denne aksjonen vekket noe i folk, både i samer og ikke-samer. ČSV som betyr Čájet Sámi Vuoiŋŋa – Vis samisk ånd på norsk, ble aktivt ropt under aksjonen. Det vi viste under aksjonen er å vise hva samisk ånd går ut på! Stå opp imot urettferdighet. Verne om naturen og mennesker mot store makter. Ikke gi oss! Ikke la de store maktene drukne oss, vårt språk og kultur!
Vi samer har vært helt avhengige av at majoritetsbefolkningen støtter opp om slike urettferdigheter sammen med oss. Fordi uten majoritetsbefolkningen sin hjelp, så klarer ikke en minioritet å nå frem med noe som helst i demokratiet. Dermed var det også veldig viktig å ha dette samarbeidet med Natur og Ungdom. De satt med mye kunnskap om det å arrangere aksjoner, og vi var helt avhengige av deres kunnskap for gjennomføringen av Fosen-aksjonen.
På vegne av samiske ungdommers fremtid, så kreves det at det jobbes for å sikre ungdommens nåtidige og fremtidige livssituasjoner når det gjelder arealinngrep. Vi har sett og påkjenner usikkerheten rundt fremtiden angående unge samers tradisjonarv i reindrifta og annen naturutøvelse, og dette påvirker unge samer i stor grad. Fosen-saken er bare én av mange kamper som kjempes av oss unge samer, dessverre. Dette handler også om vår eksistens som et folk, det handler ikke bare om eksistensen for reindrifta. Uten naturen og reindrifta, så finnes ikke vi samer heller.
Samisk tankesett gir ikke rom for kapitalutbytte på bekostning av naturen. Naturen har vært hjemmet vårt i flere tusen år, vi tar aldri mer enn det vi trenger og vi tømmer aldri naturen for ressurser. Vi levner alltid igjen slik at det er rom for at det skal gro på nytt igjen til neste år. Dermed er det vanskelig å forstå hvordan rasering av uberørt natur, og nektelse av bærekraftig primærnæring, er det vi kaller for et grønt skifte i staten Norge.
Regjeringen har lovet å komme med en løsning på hva som skal skje videre i Fosen-saken i slutten av mars. Så fredagen 31. mars venter vi i spenning på hva regjeringen kommer med.

Derfor må du vite at jeg er same

Av Ella Marie Hætta Isaksen

I oppveksten tok Ella Marie Hætta Isaksen den samiske stoltheten sin som en selvfølge, men etter hvert opplevde hun at den slett ikke var like selvsagt for alle andre, og at den til og med kunne provosere enkelte. Gjennom å utforske sin egen historie fant hun ut at hennes nærmeste familie har kjent fornorskingen, skam og tap av identitet på kroppen. Og at hun selv var i ferd med å gjøre noen av de samme erfaringene. Over natten fikk Ella Marie rollen som ambassadør for den samiske befolkningen da hun trollbandt publikum under NRKs Stjernekamp med bygda Mázes joik. Historiene publikum fortalte henne i etterkant, om hvordan det gjennom generasjoner har vært å vokse opp som same, ble nesten for mye å bære for 20-åringen. Men hun forsto at ved å fortelle om seg selv, forteller hun samtidig om dem – om motgang, skam og kamp, men også om samhold, glede, stolthet og håp. Og at hun selv er del av en ny bevegelse unge samer som kan forme en bedre fremtid.

Les mer om boken

Les også