Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Jakten på kjønnsidentiteten

Artikkel
5. februar
2023
Faktafyk
2023

Jakten på kjønnsidentiteten

Siv Dolmen

Mange unge spør seg selv: «Hvem er jeg?» Møt tre ungdommer som også har stilt seg spørsmålet: «Hvilket kjønn er jeg?»

Lasse Lønnebotn
Forfatter

Lytt til teksten som lydklipp:

I alle år har vi levd i en verden med to kjønn. Du er enten gutt eller jente, kvinne eller mann. Men de siste årene har mye endret seg. Stadig flere unge opplever at kjønnet de ble tildelt ved fødselen ikke stemmer med identiteten.
Selv om du ble født med en penis, kan du være jente. Selv om du har vagina, kan du være gutt. Eller ingen av delene. Eller begge deler til ulik tid. I dag opererer kjønnsforskere med flere varianter av kjønn og snakker om «kjønnsmangfold».
Flere unge våger å si at de ikke føler seg hjemme med det kjønnet de ble tildelt. De vil selv bestemme hvem de er og hvordan de vil være. Denne søken etter sin egentlige identitet har for mange vært krevende. Noen har opplevd trakassering, andre er blitt utstøtt av venner eller familiemedlemmer.
Men ikke alle historiene er triste. Det finnes de av oss som har opplevd det som en lettelse/hjemkomst å kunne leve i tråd med sin kjønnsidentitet. Som har møtt aksept, følt varme og blitt en del av et inkluderende miljø. Og kanskje aller viktigst: Som har funnet seg selv.
Her er noen av de positive historiene:
  • «SANDRA»
    Alder: 15
    Bosted: Bærum
    Skoletrinn: 10. klasse
    Kjønn: Flytende

«Sandra» er 15 år, går i 10. klasse og opplever seg selv som flytende mellom kjønnene. En som kan være jente en dag og gutt en annen. Eller ingen av delene. FOTO: SIV DOLMEN

I begynnelsen var hun mest forvirret.
«Sandra» var rundt 11-12 år da en uvanlig følelse kom over henne. Hen visste at hen var jente, men følte ofte at noe ikke stemte. Noen dager kunne hen være som andre jenter, som likte å kle seg feminint og pynte seg, men andre dager ville hen helst gå i baggy klær og være mer maskulin. «Hva er det som skjer med meg?», tenkte hen.
I en gymtime i 6.klasse begynte hen å ane svaret.
– Gymlæreren startet timen med å dele oss inn i to grupper, jenter og gutter. Og jeg visste ikke hvilken gruppe jeg skulle gå til, sier hen.
I dag er «Sandra» 15 år, går i 10. klasse og opplever seg selv som flytende mellom kjønnene. En som kan være jente en dag og gutt en annen. Eller ingen av delene.
– Jeg gjorde som forventet, og gikk til jentegruppen. Men jeg følte meg ikke hjemme der. Jeg innså at jeg måtte finne ut av hvem jeg egentlig var.

- Jeg innså at jeg måtte finne ut av hvem jeg egentlig var. «Sandra» 15 år, som går i 10. klasse. FOTO: SIV DOLMEN

Etter gymtimen fortalte «Sandra» gymlæreren om forvirringen. Hen var usikker på hvordan han ville reagere. Ville han være avvisende? Be «Sandra» om å akseptere at hen var jente? Men gymlæreren viste stor forståelse.
– Han sa at jeg kunne være jente, gutt eller ingen av delene – det var helt opp til meg. Da ble jeg lettet. Jeg fikk den tryggheten jeg trengte.
Snart reagerte kontaktlæreren på skolen på samme aksepterende vis. Da «Sandra»s identitet ble et tema i klassen, fulgte medelevene etter. Hen kunne puste lettet ut.
– Nå kan jeg være «Sandra» en dag og «Alex» en annen. De er begge blitt en fin del av meg, sier hen og smiler.
– Jeg føler at personligheten min er blitt rikere.

– Nå kan jeg være «Sandra» en dag og «Alex» en annen. De er begge blitt en fin del av meg. FOTO: SIV DOLMEN

Hen sitter hjemme i sofaen. Skoledagen er over og sollyset sender skarpe stråler gjennom vinduene. Motet til å være åpen om sin kjønnsflytende identitet, fant hen i samtaler med moren.
– Moren min er panseksuell, en som kan oppleve tiltrekning til personer uavhengig av kjønn, og vi har snakket mye sammen om kjønn og identitet. Hun kjenner seg igjen i min utforskning, og har vist stor forståelse. Det har vært viktig for meg, sier hen.
– Hva har hun sagt til deg?
– At det er naturlig for alle mennesker å tenke gjennom hvem du er og hva som er din identitet. Jeg er i en alder der jeg skal finne ut mye om meg selv, og mamma har rådet meg til å bruke god tid. Tenårene er en sårbar periode, og jeg skal ikke rushe noe som helst. Jeg skal la kjønnsidentiteten være flytende en stund til.

- Det er naturlig for alle mennesker å tenke gjennom hvem du er og hva som er din identitet. FOTO: SIV DOLMEN

Hen er også en del av et cosplay-miljø som liker å kle seg ut som bestemte rollefigurer. De deltar på workshops eller møtes og planlegger kostymer.
– Det er ingen jevnaldrende jeg føler meg så nær som de i cosplay-miljøet. Der er det stor aksept for å være den du er. Det har gitt meg enormt med selvtillit.
Nylig var hen med på et cosplay-arrangement over to dager der hen var kledd ut som «Apple Jack» fra «My Little Pony» den ene dagen, og en selvlaget figur tilpasset Ringenes Herre-universet den andre.
– Jeg var også med å planlegge flere arrangementer under Pride-feiringen i fjor, som førte til at jeg traff flere likesinnede, både ikke-binære og transpersoner. Det er et fellesskap som gjør at du føler deg spesiell.
Hen ser ut i luften.
– Jeg tror alle mennesker er ute etter den følelsen: Å føle seg spesiell.
– Tror du noen gang at du vil lande på ett kjønn?
– Det kan hende, men jeg vil ikke forhaste noe. Akkurat nå opplever jeg identitetsprosessen som noe positivt, at det gjør meg rikere. Jeg har ikke opplevd trakassering eller vold, som noen andre, men varme og støtte …
Hen tenker seg godt om.
– Da jeg gikk i toget under Pride-feiringen og så alle de glade, lykkelige folkene, alle med den samme positive sinnsstemningen, da tenkte jeg: «Så heldig jeg er som er del av dette fellesskapet».
  • «BRAGE»
    Alder: 15
    Bosted: Trondheim
    Skoletrinn: 10. klasse
    Kjønn: Ikke-binær

«Brage» ble født som jente, men følte seg utilpass med kjønnet i barndommen. De hadde aldri vært jentete, men heller ikke guttete. Det var noe med identiteten som ikke falt på plass, uten at de fant det rette ordet for det. Siden de var 13, har de definert seg som ikke-binær. Det tredje alternativet ble et komfortabelt valg for meg, sier de. FOTO: SIV DOLMEN

De ventet lenge med å fortelle det til moren. Hva ville reaksjonen bli? Ville alt bli vanskeligere? Mange spørsmål fôr gjennom hodet.
– Først sendte jeg mamma en melding og fortalte at jeg var ikke-binær – ikke jente som jeg hadde vært hele livet. Det var enklere å si det på melding, sier «Brage», som foretrekker pronomenet «de» om seg selv.
På vei hjem den dagen var de spent. Noen uker før hadde de begynt på ungdomsskolen under nytt fornavn. De kom inn døra og så moren komme i møte.
– Jeg var nervøs, men det gikk bra. Mamma var mamma, trygg og støttende. Det mest rørende var reaksjonen til lillebroren min: Han gråt fordi han var redd for ikke å bruke mitt nye fornavn, at han skulle glemme seg og si det gamle navnet mitt.

– Jeg var nervøs, men det gikk bra. Mamma var mamma, trygg og støttende. FOTO: SIV DOLMEN

«Brage» ble født som jente, men følte seg utilpass med kjønnet i barndommen. De hadde aldri vært jentete, men heller ikke guttete. Det var noe med identiteten som ikke falt på plass, uten at de fant det rette ordet for det.
– Jeg hadde hørt om transfolk, men trodde ikke at jeg var som dem. Etter hvert skjønte jeg at jeg umulig kunne passe inn i noen av kjønnsdefinisjonene, sier «Brage».
Nå sitter de i huset i hjemme i Trondheim. Utenfor er vinterkvelden mørk og kald. I 11-12-årsalderen leste de alt de kom over på internett om kjønn, så videoer på YouTube og søkte opp forskningsartikler. «Er jeg transperson? Er jeg ikke-binær?» Dems opplevelser stemte ikke med det andre beskrev.
– Jeg fant ikke min boks. Jeg falt utenfor alle bokser. Jeg var forvirret, og det gjorde alt vanskeligere.
De leste mer og fant grupper på nettet med likesinnede verden over. Sakte, men sikkert kom en erkjennelse fram.
– Da jeg var 13 år, innså jeg at jeg falt utenfor begge definisjonene av kjønn. Siden da har jeg definert meg som ikke-binær. Det tredje alternativet ble et komfortabelt valg for meg, sier de.

– Da jeg var 13 år, innså jeg at jeg falt utenfor begge definisjonene av kjønn. FOTO: SIV DOLMEN

De roper ikke ut at de er ikke-binær, men skjuler det heller ikke. De er åpen, men står ikke på barrikadene. På skolen antar de fleste at de er jente, men fornavnet får noen til å lure. Hvis noen spør, forteller «Brage» hvem de definerer seg som.
– I dag føler jeg meg fri. Jeg er den jeg er og trenger ikke være noe annet. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke passer inn i boksene samfunnet har satt. Det gjør at jeg kan stå imot presset om å si at jeg er enten jente eller gutt. Nå er jeg bare meg selv.
De smiler sjenert.
– Det er viktig å få fram at kjønnsidentiteten ikke er noe du velger. Jeg har ikke valgt å ikke være binær, jeg bare er det. Det er frustrerende når noen tror det er et kostyme som jeg kan ta av og på meg når som helst, sier de.

- Det er frustrerende når noen tror det er et kostyme som jeg kan ta av og på meg når som helst. FOTO: SIV DOLMEN

En stund var det bare moren som visste. Så sendte «Brage» også faren en melding på telefonen og sa at de ikke lenger ville kalles jente, men ikke-binær. Faren var utenbys, på besøk hos «Brage»s farfar og farmor, som også fikk vite om endringen. Alle kom med samme reaksjon: Vi er glade i deg uansett.
– Jeg er heldig som har trygge og støttende folk rundt meg, særlig familien min, mamma, pappa, søsknene og besteforeldrene mine. Det hadde ikke vært enkelt uten dem. Det er dessverre mange andre som har blitt utstøtt av venner eller familiemedlemmer.
De blir tankefull et øyeblikk.
– Selv om jeg ikke har opplevd hets eller mobbing, er vi ikke like tolerante i dagens samfunn som vi skulle tro. Nesten alle jeg møter, tror automatisk at jeg er jente og har ingen tanke om noe annet, og det er frustrerende. Jeg savner en større bevissthet hos folk. Fortsatt har mange en smal tankegang om andre menneskers kjønnsidentitet.
Heldigvis er det unntak. Da «Brage» skulle på et kurs, introduserte kurslederen seg selv med navn og pronomen – og oppfordret kursdeltakerne til å gjøre det samme.
– Da fikk jeg en mulighet til å si at jeg er ikke-binær, uten at jeg på eget initiativ måtte rope det ut. At kurslederen åpnet den døren, gjorde det trygt å stå rakrygget for den jeg er. Cispersoner forstår ikke hvor viktig kjønnsidentiteten er for skeive.

– Jeg er heldig som har trygge og støttende folk rundt meg, særlig familien min, mamma, pappa, søsknene og besteforeldrene mine. FOTO: SIV DOLMEN

De er kledd i elegante klær, kanskje hakket mer guttete enn jentete. Håret er halvlangt.
– Så når noen tar initiativ til å introdusere seg selv med pronomen, er det utrolig fint å oppleve. Da sa jeg at mine pronomen var de/dem.
– Hva var reaksjonen blant kursdeltakerne?
– Helt fin. Ingen reagerte spesielt, det var en stilltiende aksept. Sånn som det burde være.

– Jeg har funnet min plass. FOTO: SIV DOLMEN

Noe har skjedd de siste to-tre årene. De er blitt tryggere og mer komfortabel med seg selv. Det er viktig å gi ikke-binære en stemme, men «Brage» påpeker at de er mer enn «bare ikke-binær». Det er en rekke andre egenskaper som utgjør personen «Brage». De er kreativ, kunstnerisk og god til å formulere seg.
– Jeg har funnet min plass. En del av meg er feminin, en annen del mer maskulin. Før ville jeg ikke være noe feminin og hadde et sterkt ønske om å fjerne meg fra det jentete. Hvis jeg var noe, var jeg maskulin, og derfor overkompenserte jeg med å kle meg guttete. Det har jeg ikke behov for lenger.
– Hvordan ser du for deg de neste årene?
– Jeg begynner på videregående høsten 2023, og er litt usikker på hvordan reaksjonene vil bli. Med nye skole og nye elever, blir det å starte på nytt med rare blikk fra andre. Håpet er at noen vil våge å spørre meg om identiteten, så jeg tidlig kan etablere at jeg er ikke-binær.
Et raskt smil bretter seg ut.
– Hvis noen spør, er det en seier for den åpenheten som vokser i samfunnet. Kanskje er det flere som er som meg også?
  • ASK STENSETH-KILSTAD
    Alder: 18
    Bosted: Lunner på Hadeland i Viken fylke
    Skoletrinn: 3. klasse videregående
    Kjønn: Transmann
    Rolle: Styremedlem i Skeiv Ungdom

Ask Stenseth-Kilstad, styremedlem i Skeiv Ungdom. FOTO: ASK STENSETH-KILSTAD

I barndommen var det noe som skurret. Han visste fra han var bare 5-6 år at noe ikke stemte. Han var født som jente og ble omtalt som «hun», men var det ham? Det var som om de snakket om noen andre.
– Jeg var jente, men var mest sammen med gutter, spilte mye fotball og var ikke feminin i det hele tatt, sier Ask.
Han sitter hjemme i huset på Lunner på Hadeland. Skoledagen er over, til våren er det russetid.
– Men selv om jeg visste at jeg var annerledes, skjønte jeg ikke hva jeg kunne gjøre. Jo, andre hadde byttet kjønn, men det kunne jo ikke jeg.
16 år gammel fikk han en åpenbaring. Han meldte seg inn i Skeiv Ungdom, organisasjonen for kjønns- og seksualitetsmangfold, der han møtte andre ungdommer med samme utfordringer som han selv: Mennesker som trodde de var alene om sitt dilemma. I møtet med jevnaldrende åpent det seg en ny verden.
– Én av dem sa: «Du kan jo bare bytte pronomen. Det er alt.» Da skjønte jeg at: Ja, det gjør jeg! Jeg hadde ikke skjønt at det var så enkelt.
En stund kalte han seg ikke-binær, en som ikke hørte hjemme i noe kjønn. Men nylig kom han ut som transmann.
– Mamma har vært fantastisk hele veien og var ikke overrasket over at jeg ikke var en jente. Ikke alle i familien har vært like støttende. Men nå er jeg trygg på meg selv.
Han nesten roper ut den neste setningen:
– Det er så deilig når du har fått den åpenbaringen. Da blir du så sikker.
I dag er han en viktig støtte for andre ungdommer som oppsøker Skeiv Ungdom. Som styremedlem og talsperson møter han mange som trenger en å snakke med.
– Noe av det viktigste jeg fikk høre da jeg var usikker, var: «Bruk tid». Kanskje du ikke trenger å bli satt i en bås. Selv om andre vil definere deg som homo, trans, ikke-binær eller hva, så haster det ikke for din egen del. Ikke føl deg presset til å finne en merkelapp, sier han.
– Blir det et press om å fortelle omgivelsene om sin identitet?
– Ja, og det kan gjøre deg usikker og stresset. Og det løser ingen problemer. Noen vil spørre hvilket pronomen de skal bruke om deg – han, hun eller hen – men kanskje passer ikke ett pronomen på deg. Så ta deg tid.
Ett problem i dagens samfunn, ifølge Ask, er at vi fremdeles innprentes holdninger om at ikke-heterofile er annerledes, rare og unormale.
– Vi lærer dagens unge om heterosex, men ikke homofil sex. Hvorfor er det sånn? Det skapes en holdning om at alt utenfor heteroboksen er feil og ekkelt. Transpersoner som meg blir sett på som romvesener, og mange tror at transpersoner er det samme som drag queens. Det tar tid å løse opp inngraverte holdninger.
– Har ikke åpenheten i samfunnet de siste årene hjulpet?
– Jo, alt er bedre enn før, og det setter vi stor pris på. I Norge blir stadig flere komfortable med å komme ut av skapet, men vi må få til mer. Husk at mange skeive har følt seg undertrykt med lite rom for å utforske sin seksualitet, nå gjelder det å få enda flere trygge personer de kan oppsøke.

Han reiser rundt og holder foredrag om skeiv tematikk og legning på vegne av Skeiv Ungdom. Målet er å spre riktig informasjon om den skeive bevegelsen.
– Vi må fortsette å kjempe. Vi er et fellesskap som hjelper og beskytter hverandre, og vi blir stadig flere. Kan du ikke snakke med familien din, finner du alltid noen i det skeive miljøet som vil se deg inn i øynene og hjelpe deg. Det er fremdeles mørketall og skeive som ikke tør å stå fram. Noen faller inn i rusmiljøer og kriminalitet. Det er for ille.
– Hva vi du si til unge i dag som leter etter sin identitet?
– At du alltid vil ha en million skeive søsken som elsker deg. Vi er en stor familie som er glade i hverandre. Det er fantastisk fellesskap som ikke er synlig før du er en del av det. Og ikke stress. Du har hele livet ditt på å finne ut hvem du er.
Han smiler så blikket stråler.
– Og så vil jeg si alle som søker etter sin identitet: Kom hit, så skal du få en klem. Alt vil bli bra.

BONUS:

I dette pågående fotoprosjektet kan du lese om flere ikke-binære personer fra verden over her. Outside the binary.

Leter du fortsatt etter gjengen din? Kanskje du finner den hos Skeiv ungdom? 🙂

Sitter du med tanker og følelser det er vanskelig å snakke med de nærmeste om?

På Mental Helse Ungdom sin nettside er det flere tips til måter å få hjelp. Du kan også ringe Hjelpetelefonen på telefonnummer 116 123. Dette er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og de har taushetsplikt. Telefonen er åpen hele døgnet, alle dager i uken, året rundt.

Hør her'a!

Av Gulraiz Sharif

Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin, enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får besøk av Onkel ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo. Onkel ji gjør store øyne i Norge, og så lurer han på hva det er med Ali, lillebroren til Mahmoud, som ikke oppfører seg slik gutter skal. I løpet av sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og sønn i en pakistansk familie.

Les mer om boken

Les også